En tur på Hardangerjøkulen er et minne for livet, både for store og små!
Breføringen på Finse arrangeres og gjennomføres av vår samarbeidspartner Jøklagutane AS.
Normalt starter breturene ca kl 1100 fra Finse Jernbanestasjon.
Pris pr person for bretur er 840,- per person. Dette dekker guide , nødvendig breutstyr, forsikring og en personlig gave, som kan benyttes under turen.
Bekledning må være heldekkende , husk lue og hansker eller votter . Sko av solid type . Vanntette og vindtette klær, da været skifter fort på Hardangerjøkulen.
Mat og drikke medbringes for turen. Solbriller anbefales.
Turene går i utgangspunktet daglig i sommersesongen.
Turene varer 5-7 timer.
http://www.youtube.com/watch?v=8aFkbTYgVQQHardangerjøkulen – ein rest frå siste istid?
Hardangerjøkulen er den sjette største breen på fastlandet i Norge, og ligger i Eidfjord og Ulvik kommune i Hordaland. Arealet er ca 73 km2 og det høyeste punktet på breen er 1863 meter over havet. Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Øst og Vestlandet. Breen har flere utløpere, der Blåisen og Midtdalsbreen mot Finse og Rembesdalsskåka i sørvest retning Simadalen, er de mest kjente.
Hardangerjøkulen inngår i Skaupsjøen/Hardangervidda landskapsvernområde som ble opprettet 10. april 1981 og dekker et areal på 553 747 m².
Rundt Hardangerjøkulen ligger to sett randmoreneryggar av ulik alder. De eldste er fra et breframstøt for om lag 10 000 år siden, og har fått navnet «Erdalen event» etter stedet hendelsen først ble omtalt. Moreneryggene nærmere breen ble avsatt under «den vesle istida», der de eldste av disse moreneryggene er fra midten av 1700-talet.
For ca 8500-8000 år siden gjorde Hardangerjøkulen et framstøt som er godt dokumentert på Øvrefetene i et snitt langs en bekk som kom ned fra Blåisen. Det er nå allment akseptert at de fleste breene i Norge har vært helt bortsmeltet etter siste istid, og at de fleste ble nydannet for om lag 6000–4000 år siden. De er dermed ikke rester etter breer fra siste istid. Undersøkelser på nordsiden av Hardangerjøkulen viser at breen var helt bortsmeltet flere ganger etter siste istid og at breen har eksistert kontinuerlig de siste 3800 år.
Fordi fjellgrunnen under Hardangerjøkulen er en del lavere enn dagens breoverflate, må klimaet ha vært kaldere om sommeren og/eller det må ha vært mer nedbør om vinteren enn det er i dag for at det skulle kunne danne seg en bre. Under nydannelsen drenerte småbreer ned i de store dalene og fyllte de med is, og breen ble etter hvert slik som i dag.
Den største utbredelsen siden slutten av siste istid hadde Hardangerjøkulen under «den vesle istida» på midten av 1700-tallet. Fronten til Midtdalsbreen var da 1,6 km nærmere Finse enn i dag.
Fordi Hardangerjøkulen har så liten høydeutbredelse, skal det bare en mindre klimaendring til før snøgrensen kommer over det høyeste området på breen, og dersom klimascenarioene slår til, kan den forsvinne på nytt.
Bresprekker
Bre is består av en plastisk masse som er i bevegelse. Under denne bevegelsen blir isen utsatt for skjærspenninger, deformasjon, trykk og strekk. Der strekkreftene er størst sprekker isen opp, og der trykkreftene dominerer blir isen presset opp. Dypere nede i breen er trykket av overliggende is vanligvis større enn strekkreftene. Dette er grunnen til at bresprekkar sjelden blir dypere enn 20–30 meter, selv om det finnest unntak, blant annet der breer stuper ned over konvekse terrengparti. Terrengforhold som virker inn på sprekkedannelsene er økende eller minkende terrenghelling, utvidelse eller innsnevring av dalen, og ujevnt breunderlag.
Bresprekker blir vanligvis klassifisert i tre grupper
-
Randsprekker oppstår langs kanten på breen. Fordi brebevegelsen minker ut mot siden av breen, oppstår strekkspenninger som fører til sprekker som går oppover og innover mot midten av breen. Sprekkene vil etter hvert følge ismassen nedover, raskest inn mot midten av breen, og blir lukket. Nye sprekker vil etterhvert bli dannet på tvers av de gamle.
-
Tverrsprekker blir dannet der breen har et brattere fall. Den konvekse sida vender oppover. Større fart midt på breen vil endre på dette etterhvert. Tverrsprekkene kan være større og dypere enn randsprekkene og det er vanligvis et høydeskille mellom iskanten på begge sider av sprekkene (lavest på den siden som er nedstrøms breen). Bre-glippe (man bruker av og til det tyske ordet «bergschrund») er en spesiell type tverrsprekk som blir dannet oppe under bratte fjellsider der breen strømmer bort fra fjellsiden. Vanligvis blir ikke breglipper dannet helt inn mot fjellet, men noen meter eller timeter fra. Dette skyldest at breen nærmest fjellet kan være fastfryst til underlaget eller ha for stor friksjon mot underlaget til å holde like stor fart som resten av snø-/ismassen.
-
Lengdesprekker oppstår vanligvis der dalen utvider seg, eller der det ligger en langsgåande fjellrygg under breen. Ikke alle typer bresprekker passer inn i dette systemet. Ofte kan sprekkene ha et komplisert mønster. Blir trykket i overflaten stort, blir isen presset sammen og danner spisse rygger og tårn. Dette skjer vanligvis ved en innersving eller ei innsnevring i dalen, og nær en dalside.
