Haugastøl ligger sentralt plassert ved foten av de to Nasjonalparkene Hardangervidda og Hallingskarvet.
Hardangervidda
Hardangervidda er med sine mer enn 8000km2 Nord Europas største høyfjellsplatå.
Hardangervidda har et rikt plante- og dyreliv. I de østlige delene av Nasjonalparken (nærmest Haugastøl) finner man blant annet musøre og reinlav på morenemassene som er viktig for reinsdyr-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen.
Hardangervidda arter som er karakteristisk for høyfjellet, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, og tidvis snøugle som har sin sørgrense her. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til her permanent.Fjellreven ble nesten utryddet på 1900-tallet på grunn av pelsverket, og fredningen fra 1930 har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med lemenår bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.
I og rundt de rike våtmarks- og myrområdene i fjellet finnes også ellers et stort artsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda er ørreten enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av røye.
Historie
Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 steinalderboplasser der. De eldste er fra ca. år 6 500 f.Kr. ved Finsevatn - og fra ca. 6 300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5 600 f.Kr., ved Finnsbergvannet hvor reinen passerte 12 km sørøst for Finse. På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.
På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter reindsdyr, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda.
På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av salt, med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.
I jernalderen ble det utvunnet jern i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig enda større jernproduksjon i Sysendalen. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet. De såkalte slepene, eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.
I hele middelalderen ble det utnyttet beite på vidda med utstrakt stølsdrift, hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover den lille istida mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra 1300-tallet. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med Svartedauden, men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.
I moderne tid kjøpte ofte driftekarer hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60 000 sau på vidda.
Hallingskarvet
Hallingskarvet nasjonalpark gir flotte naturopplevelser sommer og vinter. Parken er en av de nyeste i Norge og ble åpnet i 2007.
Nasjonalparken omfattar selve Hallingskarvplatået og høyfjellsområdene vestover. Selve fjellryggen strekker seg ca 35 km. Området er mye brukt til friluftslivsaktivitetar. Her finner du et omfattande nett av merkede stier og skiløyper. Selve navnet skarv betyr «nakent fjell».
Hallingskarvet er et stort, særegent fjellområde med få tekniske inngrep. Her finnes viktige verdier knyttet til geologi og landskapsform. Den geologiske historien i området er tydelig og lett å se i landskapet.
Nasjonalparken strekker seg over tre kommuner i tre fylker: Hol kommune i Buskerud, Ulvik herad i Hordaland og Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Biotopvernområdet ligger i Ulvik herad. Formålet med biotopvernområdet er å sikre et viktig trekkområde for villrein og å binde sammen leveområde for villreinen på Hardangervidda og i Nordfjella.
Høyeste punkt på Hallingskarvet er Folarskardnuten, med en høyde på 1 933 meter over havet. Det er en praktfull utsikt fra toppen. Sammen med Hardangerjøkulen og Hårteigen utgjør Hallingskarvet den siste rest av et skyvedekke som en gang dekket hardangervidda. De bratte nord- og sørveggene er frontene av nevnte skyvedekke. Flakavatnet (1 453 meter over havet) er Norges høyestliggende innsjø.
Lorder og filosofer på Hallingskarvet
Den tørrmura steinhytta Lordehytta i Folarskardet ble reist i 1880 av den engelske lord Garvagh som jakta på rein i området. Hvert år i august blir det arrangert en marsj fra Raggsteindalen via Folarskardet og Lordehytta til Haugastøl.
Den kjente norske filosofen og fjellklatraren Arne Næss bygde en hytte, Tvergastein, under brattskrenten syd i Hallingskarvet. Hytta ble bygd i 1937 og ble tilholdsted for filosofen. Næss bygde også en klatrehytte på toppen av Hallingskarvet, med det klingande namnet Skarvereiret.