Vegetasjonen langs Rallarvegen
Langs Rallarvegen kan man oppleve noen av de mest dramatiske økologiske kontrastene landet vårt har å by på.
På korte strekninger endrer landskapet seg fra frodige, lune løvskogar til karrige, avblåste rabbar eller kalde og våte snøleier. Klimaforholdene endrer seg med høyden over havet, terrenget sitt relieff gir variasjoner i innstråling, snødekke og dreneringsforhold. I tillegg bestemmer skiftet i berggrunnen tilgangen på mineralnæring for plantene. Om man tolker fargespill og livsformer i vegetasjon og landskap, vil de økologiske skiftene være lette å observere, selv fra en sykkel i fart.
Bjørkeskogen
Lufttemperaturen fallel gjennomsnittllig med 0,6 °C for hver 100 meter man stiger opp i høyden. Dette vil man kanskje ikke merke på vei opp fra Haugastøl mot Finse en varm sommardag, men effekten er svært tydelig i vegetasjonen. Ved 1 000–1 100 meter over havet vil skogen bli avløst av hei og myr der einer, dvergbjørk og vierkratt er dei høyeste vedplantane. Her blir sommeren for kort og kjølig til at tre – i dette tilfellet mest fjellbjørk – kan konkurrere. Den observante veifarande vil oppdage at det ikke er enkelt å bestemme skoggrensa eksakt i terrenget. På lune steder kan man se bjørkekratt langt over den mer sammenhengende skogen. Mange steder er trærene trengt tilbake etter hundreår med hogst og beite ved setrene. I dag vinner skogen tilbake tapt terreng og ungskog slår opp på stader eldre folk fortelerl at tre ikke fantes for bare noen tiår siden! På lengre sikt vil klimaendringar gi denne prosessen økt styrke. Fra vest følger i dag skogen veien opp forbi Seltuftvatnet til om lag 1 000 meter over havet. På østsiden henger de med forbi Store Tangevatn på 1 060 meter over havet. Om noen tiår vil mer av strekningen gå i skogsterreng: Helt inn til Hallingskeid i vest og til Tunga i øst er ungskogen i ferd med å etablere seg.
Fjellet
Over skogen har vintersnøen regien. Nedbøren kommer stort sett fra vest, og vinden samlar snøen i søkk og skavler i noenlunde samme mønster fra år til år. Virkningen kan man lese i vegetasjonen om sommeren.
Lav, krypende lyng klorer seg fast på de avblåste rabbene sammen med spinkelt gress, mose og lav. De må tåle ekstrem kulde og slitasje fra fokksnø om vinteren, men må også overleve vårknipa når bakken er frossen og sola tørker ut vegetasjonen. Lav og mose tåler å tørka helt ut, men blomsterplanter vil dø så lenge røttene står i frossen mark. Øst for vannskillet kan de tørreste rabbene lyse gulhvite av reinlav på avstand, mens fargene er mørkere grå i vest der gråmose dominerer. Vestpå kommer nedbøren hyppigere enn østpå. Dermed vil mose konkurrere bedre enn lav. Høstfargene er også oftest sterkere på østsiden, da klarvær med kalde netter og varme dagar er hyppigere her på høsten. Det hjelper til å få fram høstfargene når bladene sitt klorofyll trekker seg inn i plantene. Da vil rypebær flamme opp i den mest fantastiske rødfargen vår flora kan vise fram, synlig på lang vei!
På de høyaste strekningene hoper vinden opp store snøfonner, slik mang en syklist smerteleg har fått erfarr langt ut i Juli. I snøleiene er vekstsesongen kort og bare spesialister som musøre trivest. Denne vesle vierbusken når knapt 2-3 cm over bakken, men kan med sine krypende greiner bliiganske omfangsrik under bakken og dekke store flater.
I lesidene mellom ekstreme snøleier og avblåste rabber vil ofte blåbærplanten dominera på noenlunde godt drenert og stabil mark. Dertil byr den på særs velsmakande bær og blir fulgt av gress, blomstrende urter og små sirlige bregner. Er man riktig heldig, kan man treffe på den staselige søterota, som halvmeteren høy med liljeforma blad og store, mørkt brunrøde blomster ikke er til å ta feil av. Vann er det mye av langs Rallarvegen, og det setter sitt preg på vegetasjonen. Der sand og silt er lagt opp i flommark langs bekker og elver, utvikler frodige beiteenger seg med starr og gress. Finsefetene nedanfor Finsevann er et godt eksempel. I liene røper grågrøne striper og felt av vierkratt at friskt sigevann er på vei ned skråningne. Her kan man finne fjellets største stauder – kvann, turt og tyrihjelm. Der vannet stopper opp, dannar det seg myr, og fargene går mer i gulgrønne og brunlige nyansar.
Fjorden
Fra Vatnahalsen stuper Flåmsdalen bratt ned til fjorden. Fjellet sine plantar følger med ned i berga, mens den varmekjære edelløvskogen kryper oppetter urene. Her kan man oppleva Norge sin nasjonalblomst, bergfrue, hengende utover i full skrud mens man triller under et frodig løvtak av hengebjørk, orr, ask og alm. Langs veien vokser mannshøye bregnar, breibladet gress og saftige urter. Eksotisk og vakkert!
Dyrelivet langs Rallarvegen
Dyrelivet langs Rallarvegen er sterkt preget av de klimatiske forholdene. Vinteren på høyfjellsstrekningen er lang og kald, sommaren er kort. Mange stader dekker snøfonnene veien til langt ut i Juli, og isen på vannene ligger nesten like lenge. Dette betyr at sesongen for produksjon av biologisk materiale er kort både på land og i vannene. Dessutan er produksjonsnivået av grønne planter lavt fordi temperaturen er lav.
Mange dyr løser fjellproblemene ved å bare være tilstede om sommaren, de fleste fuglene trekker til varmere strøk (både inn- og utenlands) om vinteren, og det samme gjelder noen av pattedyra: de er bare på sommarvisitt. Andre klarer å holde seg i aktivitet under snøen, slik som smågnagerne; de er bare unntaksvis oppe på noen snarturer om vinteren. De fleste insektene gir bare opp, og legger seg i dvale hele vinteren. Når våren kommer og sola varmer de opp, våkner de opp til ny sesong og flyr eller kryerp av gårde.
Straks man passerer Hallingskeid kommer man ned i vierbeltet, og fra Klevabrui og nedover er man under tregrensen. Forholdene for alle dyr er da enklere (varmere, mer mat, lengre sesonger).
I løpet av turen fra bjørkeskogen og ned til Flåm endrer forholdene seg dramatisk, og til slutt endar man helt nede ved havnivået. For dyrelivet betyr dette at tallet både av arter og individ øker, særlig vil man møte flere insekt – nesten uansett vær – nedover i dalen. Av større dyr skal man merke seg at Flåmsdalen er typisk hjorteterreng, men hjort er svært vanskeleg å se. Det blir nok til at hjorten ser flere turister enn det turistene ser av hjort.
Arkitekturen langs Bergensbana og Rallarvegen
Å være sønn av en berømt far, ha samme yrke og i tillegg hete nesten det samme, kan få rare følger. Paul Armin Due tegnet mange av de stasjonene faren lenge fikk æren for.
Paul Due (1835–1919) er en av landets mest kjende jernbanearkitekter. Han begynte som jernbanearkitekt i 1891 og fram til 1910 var han engasjert i alle NSB sine jernbaneanlegg. Sønnen Paul Armin Due (1870–1926) samarbeidet med faren fra slutten av 1890-årene. De var begge utdannet ved den tekniske høgskulen i Hannover, sønnen ble uteksaminert i 1896 og ansatt i faren sitt firma et par år seinere.
Jugendstil
De fleste av stasjonene på strekningen Roa–Voss er tegnet før 1899 og signert Paul Armin Due eller bare Paul A. Due. Likevel har faren fått æra i ettertid da sonens medvirkning ikke har vært klarlagt. Bygningene langs Bergensbana er preget av tidens moteretning, jugendstilen, som Paul Armin var en klår tilhenger av. Gode eksempler er Haugastøl stasjon med uthus og vokterbolig, Fagernut og Grjotrust vokterboliger.
Nordisk nybarokk
Det krevende arbeidet på strekningen over høyfjellet og den kraftige trafikkøken, gjorde det nødvendig å øke tallet på vokterboliger og stasjoner allerede i 1913. Arkitekt Harald Kaas (1868–1953) ble ansatt som bygningsteknisk assistent hos Statsbanenes Hovedstyre i åra 1908–14. Han tegnet en bygningstype med lik form for vokterbolig og stasjon. Dette gjelder blandt annet Sandå vokterbolig med stikningsbu og uthus.